Live podcast og bedragersyndrom

Av Zara Louise Jangås

Det er noe spesielt ved å ha en live podcast-innspilling og kommer også med en anseelig dose nervøsitet og spenning. Gulrota var å kunne sitte foran et publikum med kjente og kjære og gjøre noe av det jeg gjør best. Noe jeg har ønsket å gjøre siden jeg startet podcasten.
Pisken var styggen på ryggen som alltid sa at dette aldri kom til å skje og at det bare var dumt å håpe at noen kom til å dukke opp i det hele tatt. Det er tross alt mange arrangementer. Det er mange som kjemper om oppmerksomheten din som publikummer. Hvorfor er du viktig nok til å ta seg tid til?

En tanke de fleste som driver med kunst, eller er tilknyttet scenekunstfeltet sikkert kan kjenne seg igjen i. Den lille stemmen i hodet som sier at man ikke er god nok eller av en eller annen grunn ikke fortjener det man har oppnådd. For, tross alt, har det ingenting å si hva du har gjort tidligere. Hvert møte er en persons første møte med deg. Om du tråkker feil, vel, da tegner det et urettferdig bilde av deg. For ingen ser de dagene eller ukene du har tilbragt på å memorere årstall, pugge uttale og gjøre nitidig research. Om du mumler deg gjennom introen så har du mista dem. Velkommen inn i mitt hode! Det er et sabla rot, men det er i det minste et sted å oppbevare tankene mine.

For man vil jo aller helst være god nok. Vise at man er verdt å satse på. Leve opp til standarden Vårscenefest har satt. Så det var bare å trekke pusten og gjøre det man gjør best.

Et spørsmål av gangen. Lytte aktivt til partneren min. Blikkontakt. Smile. Før man merker det flyter samtalen og notatene man tok blir liggende. Med en god samtalepartner er størsteparten av jobben allerede gjort. Og med Pia Maria Roll får man tifold tilbake hva man gir. Som en teatral tenniskamp lobber vi bemerkninger, vitser og anekdoter fram og tilbake. Ved å lytte til publikum merker jeg at samtalen sitter. Et ekstra element man ikke har når man sitter i stua si foran en pc-skjerm. Som i mange andre former for live scenekunst kan man, ved å lese publikums reaksjoner tilpasse spørsmålene - ved å få fram de viktige poengene mellom publikums åndedrett tar man de frammøtte, og de som hører på, med på en reise og lar dem bli godt kjent med en kunstner og et kunstnerskap sett gjennom linsen av en vanlig samtale. Min nisje, som mange har påpekt.

Det er tre aktører i denne historien, og uten den tredje hadde ingenting av dette skjedd. Man kunne ikke bedt om en bedre samarbeidspartner enn Vårscenefest. En gruppe tvers gjennom dyktige mennesker som ivrig og fryktløst kaster seg med på spennende prosjekter og på bakgrunn av enorm kunnskap kan stille spørsmål i løpet av prosessen som man selv er for innkapsla i sin egen boble til å tenke på. Vårscenefest var ikke bare en dyktig støttespiller å ha i hjørnet, men et varmt hjem. Hvor man i det stille kan gjøre den researchen man trenger under dekke av å ta en kopp kaffe med gode venner. Det er endeløst inspirerende å kunne bevitne det arbeidet de legger ned og alt det usette de gjør for å skape Nord-Norges beste scenekunstfestival.

Det tok lang tid å lande etter seansen. Men det man sitter igjen med er en følelse av å ha vært med på noe man skulle ønske alle kunne fått opplevd. Ikke alle driver med podcast, men alle burde få muligheten til å sitte under Pias læringstre en times tid, og alle burde kjenne på et fellesskap og samhold, slik jeg kjente på under årets Vårscenefest.